Late elever stryker i matte!


Vi må tørre å stille større krav til elevene og foreldrene. BILDE: PRIVAT
 

Norge er dårlig i matte fordi elevene ikke jobber nok med faget. Dette gjelder ikke dem med dyskalkuli. Det gjelder dog alle de andre.

Det er nemlig ikke slik at det alltid er lærernes feil. Og med den argumentasjonen som preger debatten, er det alltid lærerne som ikke er gode nok, flinke nok ei heller motiverende nok. Men hva med eleven selv, og hva med foreldrene?

Jeg mener bestemt at mye av ansvaret ligger på eleven selv og den innsatsen som mange av dem ikke har! Det er med 12 års undervisningserfaring og mange prosjekter av å ta elever fra karakteren 2 eller 3 til 5 som gir meg belegg for denne uttalelsen. 

Det er en kur jeg foreskriver når jeg møter elevene, den lyder som følger: 

  • hardt arbeid over tid gir resultater om du vil eller ikke
  • "Jamen" er årsaken til at ting ikke skjer
  • Det finnes mange gode forklaringer på hvorfor du har dårlige resultater. Det er egentlig ikke veldig viktig, resultatet er uansett at du ikke kan det du skulle ha kunnet 

Jeg tror at årsaken til at mange elever ikke mestrer matte er at de ikke vet hva som kreves for å forstå faget. Elevene sammenligner alltid innsatsen med den ene eleven de kjenner som har supertalent for matte. Dette er det samme som om alle mosjonistene i langrennssporet skulle ha sammenlignet seg med Johaug, og gi opp når de ikke holder tritt. 

Så hva skal egentlig til for å mestre faget?

1. Å gjøre lekser er ofte ikke nok

Våre elever blir bedt om å gjøre alle oppgavene i boken. Vi modnes ulikt gjennom oppveksten, derfor må vi jobbe ulikt for å kompensere for dette. Ofte trenger vi langt flere oppgaver for å terpe slik at vi lærer oss de ulike metodene og hvordan de brukes. Husk, arbeidsdisiplin tar deg mye lenger enn talent!

2. Mengdetrening

Når du først har forstått og mestret en oppgavetype, det er da du må løse mange flere oppgaver av den typen. Slik som en fotballspiller terper finte etter finte etter finte for å få timingen riktig, slik må du terpe i matten også.

3. Lese matteboken

En uformell undersøkelse viser at 8 % av elevene leser teori i matteboken. Det er meg forunderlig at elever undres over hvorfor de ikke kan pensum, når de ikke leser pensumboken. Hvordan ville historiekarakterene ha sett ut dersom kun 8 % av elevmassen leste historieboken før en prøve? Jeg antar like dårlig som de vi ser i matten.

4. Matte er ferskvare

Matte er ikke som å sykle; "dersom du først kan det, så sitter det for alltid". Matte må vedlikeholdes, repeteres og friskes opp dersom det er lenge siden du har jobbet med et tema.

5. Matte er ikke for de smarte, men for dem med arbeidsinnsats

Mange elever og foreldre skylder på at de ikke er "sånn matteperson". Dette er bare tullball! Å mestre matte skjer når du gjør den jobben som trengs. "Å ikke være en matteperson" betyr bare at du ikke gadd å jobbe med faget slik du trengte for å lære deg det.

Så kjære venner, slutt med unnskyldningene. Ta ansvar. Å peke finger for å legge skylden på andre endrer ikke det faktum at du ikke kan det du trenger å kunne. Slutt å skylde på læreren, det hjelper deg heller ikke. Det gjøres en stor innsats for å heve kompetansen og motivasjonsegenskapene til lærerne. Det er ingen grunn til at din utdannelse skal ryke mens oppgraderingene skjer. 

 

Følg meg på instagram under Mattedama , facebook under Mattedama og på snap: vibekegf

24 kommentarer

adolf hovgaard

27.06.2016 kl.11:27

Kunne ikke sagt det bedre selv!

Mattelektor

27.06.2016 kl.14:39

Frustrerende har det vært med lærere som ikke klarte å svare på spørsmålene jeg hadde rundt matte og istedet repeterte det samme om og om igjen. Få kjeft og bli kallt ting fordi de blir frustrert over at det ikke gjorde meg flinkere i faget.

Få kjeft og bli kallt tilbakestående og lat fordi de ikke trodde på meg eller mor om at jeg satt i timesvis over mattelekser og ekstra matte-oppgaver i forsøk på å få det til bare fordi jeg ikke scoret nok på matteprøven.

At jeg ble bedt om å svare på oppgaver høyt foran klassen gang på gang som læreren visste jeg ikke kunne.

Få skriveboken revet ut fra under hånden min idet jeg skrev fordi jeg skrev feil svar. Og så lugget i håret fordi hun var sint. Foran klassen.

Slikt ble gjort ofte nok foran andre så det gav de andre ekstra ammunisjon for mobbing i åresvis.

Ekstra-undervisning med en "støttelærer" som kjeftet og var sint, lugget, knep meg i armen så jeg fikk låmerker og kallte meg ting inntil skolen stoppet ekstra-undervisningen pga dette. Bare synd den samme læreren var lærer i andre fag og tok sitt sinne utover meg der istedet.

Så på toppen av lærevansker og dyskalkuli utviklet jeg ekstra angst rundt faget. Lærte å ikke stole på min egen kunnskap og at jeg aldri ville få rett og forvente latterliggjøring.

Fikk kjeft for å bruke "feil" metode fordi det ville koste lærereren mer tid på lekserettingen. Så fikk ikke lov å bruke metoden jeg forstod som mine foreldre hadde lært i sin tid.

Stoppet ikke å bruke timer på oppgaver selv i feriene med kronisk gråt i forsøk på å vise at jeg verken var dum eller lat. I håp om at jeg ville få en sjans til å bli noe som voksen og ikke være "dum".

Heldigvis er det ikke mange slike lærere. Skulle ønske flere var obs på viktigheten av å tilpasse læringen, at lærerne får nok tid til å følge opp elevene, godt samarbeid med hjemmet og kultivering av gjensidig tillitt istedet for mistro.

Det saboterer for elevene inkludert for dem som kunne lært mer om de brukte litt mer tid på leksene.

Dog synes ikke at lekser og læring av pensum skal være avhengig av at eleven skal bruke all fritid og ferier på leksene for å få til å få dem gjort slik som meg i åresvis. Var først på ungdomskolen at en lærer skjønte hva som foregikk og sa at jeg ikke fikk lov til å gjøre lekser i mer en max xantall timer. At jeg ikke fikk lov til å sitte til kl.02 på natten over leksene selvom jeg ikke ble ferdig. Først da jeg ikke lengre fikk kjeft for å være lat og ikke fikk bedre resultater fordi de mente jeg ikke brukte nok tid på leksene selvom min mor hadde bekreftet at jeg snakket sant. Vi viste dem t.o.m mattebøkene som hadde blitt kjøpt inn og brukt. Men de var ikke interessert.

Så var det noen av elevene som sa at deres foreldre aldri engang spurte dem om leksene deres eller sjekket ukeplanen. Noe som virket helt sprøtt for meg.

En god del holdninger der ute som må endres på! Elevene må det stilles krav til og de må være realistiske.

Læring må oppmuntres og elevene må få oppleve at det kan være gøy.

Noen foreldre burde også lære seg å endre sine egne holdninger og kommunikasjon rundt noen fag overfor deres barn. Imens andre foreldre skulle kanskje fått litt mer erkjennelse innimellom for deres innsats og arbeid for å sikre læring hos deres barn.

Torgeir Hansen

27.06.2016 kl.14:44

Herlig å lese det vi alle vet!! Alle som har oppnådd gode resultater vet jo dette. Man må ta ansvar selv og legge inn mange timer med arbeid. Det gir resultater. Men dette er ikke svaret mange vil ha. Lettere å skylde på andre.

Regeldama

27.06.2016 kl.15:28

Late elever har late og dårlige foreldre!

27.06.2016 kl.15:35

Så, hvordan skiller DU de elevene som har dyskalkuli fra de som "bare er late" da, mattedama?

Vanessa

27.06.2016 kl.15:38

Læreren skal selvsagt ikke ta skylden, denne personen gjør så godt hun/han kan for å videreformidle sin kunnskap. Jeg regner med at de fleste lærere er voksne nok til å forstå at de som skylder på dem vil plassere problemet hos en uskyldig part. Det må man bare heve seg over.

Personlig tror jeg ikke skolen tar nok hensyn til hvor fundamentalt forskjellige vi er. Matte ligger dessverre ikke for alle. Det interesserer ikke, de engasjerer ikke, de synes rett og slett det er kjedelig og gruer seg til hver time. Man kan godt bli sint og oppgitt, men det endrer jo ikke virkeligheten. "Hva skal jeg med dette", spør dem, på repeat. Mange individer er veldig opptatt av hvorfor de lærer noe, hvordan de kan dra nytte av det videre.

Mange vil bare få ståkarakter i matte, på et vis komme seg gjennom. Det er alt de legger i faget.

Jeg synes det blir feil å kalle dem late. Mennesker får ikke frem sine beste sider når interessen er fraværende, engasjementet er i dvale. Bare noen svært få klarer da å likevel tvinge seg til å gjøre topp innsats.

Praktisk matte har vist seg å engasjere flere elever. Vise dem hvordan de kan dra nytte av disse kunnskapene. Gjøre det relevant. Et mattestykke i ruteboka virker så fjernt for mange. Bare noen tall og symboler. For en kreativ sjel kan dette være drepen.

Tror det er sammensatt dette problemet. Ikke bare latskap. Den lille minoriteten som mestrer matte godt kan ikke sitte på sin høye hest og kalle den store majoritet som ikke eier interesse for dette faget late. Kanskje tiden har endret saker og ting. Kanskje dagens unge er mer opptatt av nytteverdien av kunnskapen enn tidligere generasjoner. Kanskje de er smartere? Er det så dumt å kreve at det man holder på med i flere timer årlig har noe nytteverdi?

Kanskje faget må endre undervisningspraksis i takt med nye generasjoner?

Jeg vet selv at da jeg studerte på universitetet så leste jeg mye litteratur. Da jeg kom til eldre litteratur med gammelengelsk leste jeg bøkene, men flere sider måtte jeg lese 3-4 ganger fordi innholdet engasjerte så lite. Jeg ble forferdelig lei, det var pinsel.

Det er ikke bare å lese i matteboken for alle. Noen klarer det rett og slett ikke, informasjonen fester seg simpelten ikke til hjernen. Interessen eksisterer ikke.

Med den massive mengden som har mistet interesse for matte i disse tider er det kanskje hele lærerstaben som må tenke nytt. Å rope lat får ikke opp mattekunnskapene, det skal jeg love deg. Du burde ha mer respekt for individer og deres spesifikke natur enn det. Sånn sett er det ikke noe galt med en ungdom som ikke liker matte, de er ikke udugelige. Sannsynligvis vil flere av dem ende opp i arbeid hvor matte ALDRi benyttes, utenom det som er helt basic. Og den matten har de fleste klart å karre seg gjennom.

Matte skulle vært valgfritt fra en tidligere alder, mener jeg. Selv har jeg aldri benyttet matte stort i livet og forstår ikke helt hva som er så fantastisk viktig med dette faget som interesserer svært få. La oss si det som det er istede for å fornærme hverandre og rope lat.

Geniet

27.06.2016 kl.15:40

Du skriver mye fornuftig, men her virker du rammet av "likhetsskolen". Du mener at alle kan klare mattefaget bare de jobber godt nok, men du overser totalt EVNER. Det kreves et visst nivå av IQ for å forstå logikken bak matte på videregående og universitet. Man kan ved mye jobbing FORBEDRE seg, men er man enkelt og greit ikke smart nok tror jeg at det er utenfor barnets evne å forstå visse emner.

Og det er greit. Alle kan ikke bli hva de vil her i livet...

Siv Nordberg

27.06.2016 kl.15:49

Jeg aner ikke om jeg har dyskalkuli eller om jeg bare var veldig sen med å få forståelse for tall, men jeg kan fortelle deg at jeg har grått og slitt i time etter time med matematikk. Det var aldri noen på ungdomsskolen min som var inne på dette med dyskalkuli. Jeg hadde foreldre som stod på hodet for å prøve å hjelpe meg. Etterhvert utviklet jeg nesten et angstforhold til matematikk. Jeg hadde en lærer på videregående som jeg nærmest var redd og selv med ekstratimer strøk jeg i matematikk. Jeg ville studere, så jeg prøvde privatskole. Der møtte jeg en lærer som klarte å motivere meg ved å starte med noe jeg fikset; kalkulatoren og endel av dens finesser. Det ble litt og litt mer lystbetont å jobbe med mattestykkene og jeg ble forklart at jeg kunne skrive ned fremgangsmåten min under eksamen. Om noen svar skulle være feil, så var kanskje deler av stykket rett. Jeg fikk 4 på den eksamen og det var et av mine lykkeligste øyeblikk. Så nei, jeg er ikke helt enig med deg, i alle fall ikke for min egen del og flere jeg kjenner. Det var ingen som prøvde å finne andre måter jeg kunne lære matematikk på mens jeg gikk på ordinær skole. Jeg har et stort håp om at sønnen min skal få lærere som er glad i å undervise i faget sitt og som kan komme opp med utradisjonelle løsninger, når elevene står fast.

Trond

27.06.2016 kl.17:10

Skal ikke si meg uenig i det jeg har lest, men helt enig er jeg heller ikke.

At motivasjon er en utrolig viktig faktor sier seg selv, men hvem er det som kan gi en elev som sliter med det? Jo det er læreren.

Selv har jeg hatt varierende utvalg av lærere i både matte og fysikk og med varierende metoder i det å håndtere en elev som sliter med faget.

Jeg kan med en gang si at det INGEN av lærerne (selv de jeg syns gjorde en god innsats som lærer) lærte bort noe av det mest fundamentale på en enkel måte (Jeg snakker da om operatør rekkefølgen også forkortet til PEMDAS for de som er kjent med det)

Jeg slet ekstra fordi dette aldri ble nevnt slik at det kort sagt kunne gå opp et lys for meg slik at matte kunne bli lettere. Jeg sier ikke at dette er alt, men det er nok det mest grunnleggende man bør kunne for å gjøre god matte.

Tilbake til lærerne selv, enkelte brukte mye tid på meg, viste meg så godt de kunne, dette uten at det sank inn i meg. Jeg var av sorten som generelt lærte fort på det meste. Jeg lå på latsiden i både naturfag og engelsk og hadde likevel femmere i boka. Timene med de fagene kjedet meg for det meste da de fleste brukte en hel time de oppgavene vi skulle gjøre mens jeg var som regel ferdig med alt av ekstraoppgaver så lærerene ikke hadde mer til meg å gjøre.

I matte derimot så hang jeg etter. Enkelte lærere var direkte demotiverende å prøve å forstå noe med. De bare gjentok ord for ord det jeg ønsket å ha forklart på en annerledes måte enn hva som sto i boka.

Andre var litt skjult nedlatende og hadde generelt ikke tålmod til å stå over en som sliter å hjelpe. De ville heller hjelpe de flinke i klassen som greide det meste selv.

Så ja, motivasjon er viktig, men hvem er det som er den beste til å hjelpe med det i klasserommet? Jo det er læreren. Jeg sier ikke at det er deres skyld at jeg var dårlig i matte. Det jeg derimot sier er at de må være fleksible å kunne se alternative løsninger hos elever som sliter og blir demotivert. Finne løsninger som gjør at de ønsker å jobbe med det og forklaringsmetoder som gjør at de forstår stoffet siden dette også er en enorm motivasjon.

Steffan Kvilhaug Kinn

27.06.2016 kl.17:19

Norsk ungdoms- og videregåendematte mangler et sentralt element som er viktig for læring. Nemlig gruppearbeid. Å sitte sammen med andre elever/venner og ha mulighet til å lære hverandre er undervurdert. Man trenger ikke å sitte med sine egne tanker og kun spørre læreren, det er mye bedre å spørre andre elever.

En annen ting som hjelper mye er fullstendig åpenhet og sporbarhet i regneoppgaver, obligatoriske innleveringer, prøver, tentamener, eksamenset MED løsningsforslag, og ALT på nett.

27.06.2016 kl.18:27

Hva sier man til dette? Jeg har vært to år uten matteundervisning og har fullført et år med høyere utdannelse innen for samfunnsfag.

Jeg ble ikke sett eller hørt når jeg prøvde å forstå matte. Jeg ble fortalt rett opp i ansiktet av læreren at dersom jeg kom opp i matte kom jeg til å stryke på eksamen, to dager før trekket. Jeg prøvde, inderlig. Jeg møtte på ekstraundervisning og følte meg sett av en annen lærer som hadde tid til å sette seg ned å forklare meg hvordan. Jeg brukte timer hjemme og på skolen, med medelever og mamma å prøve å forstå. Læreren overså meg dersom jeg rakk opp hånden. Han gikk forbi meg. Han fortalte mine foreldre at dersom jeg skulle ha hjelp måtte jeg og mine foreldre lese boken.

La meg si en ting : Jeg strøk det året. Jeg prøvde inderlig hardt og jeg lå på en toer, men læreren hadde noe i mot meg. Jeg er så heldig å ha en mor som er lærer i yrkesfag på videregående skole og kunne skrive klage. Jeg sendte den av gårde 18.juni 2014. 5.august 2014 fikk jeg svar. Rektor ringte meg og jeg var dessverre på leir uten internettilgang og fikk beskjed om å svare fortest mulig. Når jeg så motsvaret hans på min klage begynte jeg å grine. Han la ut om at jeg løy, at venninner gjorde leksene mine, at jeg ikke prøvde på ekstraundervisningen, der han aldri hadde satt sin fot og mente jeg fortjente stryk. Alt jeg hadde fortalt ble brukt som løgn i mot meg og jeg ble fortalt at jeg løy. Heldigvis gikk klagen min igjennom og jeg satt med karakteren 2.

Så ikke kom å fortell meg at læreren ikke har skyld i dette. Han var en flink lærer i høyere matte og fysikk, men aldri noen god lærer i P-matte. Han lovet og løy. Jeg prøvde. TO dager før mitt eksamenstrekk satt han å fortalte meg at jeg ikke var bra nok. Heldigvis kom jeg opp i engelsk.

Jeg har slengt dører i ansiktet på læreren, fått anmerkning for å ha gått fra timen, grått på do, grått hjemme, brukt timesvis foran matteboka og prøvd. Er det rart dagens ungdom sliter med selvbildet når de blir fortalt at læreren ikke har tro på dem en gang?

Og jeg har bare fått karakter C dette året med høy utdanning. Jeg var bare ikke en god match med matte, og med kanskje en lærer som trodde på meg hadde jeg greid en 3er. Jeg er ikke dum.

Lulla

27.06.2016 kl.18:30

Her var det ikke rom for mange farger. Stort sett bare sort og hvitt.

Jeg har vokst opp i en familie med mye alkohol i dagliglivet og foreldre som ikke var faglig sterke. Fikk aldri noen oppfølging når det gjaldt lekser. Slet i matte, men klarte meg slik at jeg fikk et fagbrev. Oppigjennom årene har jeg hatt flinke lærere, som har klart å formidle slik at jeg har kunnet forstå og lære, jeg har også vært borti lærere som har kalt meg og noen av mine medelever "fjernstyrte idioter", fordi vi ikke forstod. Etterhvert begynte jeg på Teknisk Fagskole og fikk en fantastisk mattelærer som virkelig kunne kunsten å formidle. Han fikk meg til å like matte. Dessverre ble han syk og måtte avslutte sin karriere, fikk en annen lærer som IKKE kunne formidle. Det eneste hun kunne, var å si "nei dette trenger ikke du å prøve deg på, for det klarer du ikke" Klarte trass alle odds og mangelfulle lærere å bestå.

Livet er ikke sort hvitt. Elever kommer i mange nyanser, slik også lærere og deres formidlingsevner gjør.

I dag er jeg mor til barn som har blitt opplært i Russisk matte. En helt annen måte å tilnærme seg faget. Der jobbes det i grupper, ingen svar er feil og man diskuterer seg frem til resultatet. Ingen elever er under kritisk grense. Tror ikke det er pga at det ikke er "late" elever i klassen.

Syns det er en farlig vei hvis man begynner å generalisere akkurat på dette området. Det er så mye man ikke vet.....

toto

27.06.2016 kl.19:46

Hva med dyskalkuli ? Du mener disse elevene bare er late ? Vet du hva dette er , dyskalkuli ?

28.06.2016 kl.00:00

NÅ ble jeg provosert nå!! Det er ikke et fag jeg har jobbet mer med enn nemlig matte, likevel 2 på vitnemålet...

Ali

28.06.2016 kl.00:26

Dette føler jeg blir veldig unyansert... "fordi at det var slik for meg, så må det være sånn for andre også!!!". Å bruke seg selv som eksempel for hvordan andre skal oppleve ting mener jeg er en skummel praksis, all den tid dine erfaringer og opplevelser er nettopp det, dine egne.

Tobias O. Brattebø

28.06.2016 kl.03:03

Som en som har jobbet beinhardt med matte helt siden ungomsskolen, og som fremdeles sliter med med det synes jeg dette rett og slett var trist å lese. Som Ali skriver, synes jeg dette blir unyansert.

Jeg har ikke dyskalkuli,og forstår sannsynligvis greit med matte. Likevel så sliter jeg kraftig med kontroll knyttet til utgreiing av ligninger med 2 og 3 ukjente, eksponentialfunksjoner, Cobb-Douglas Produktfunksjoner, Derivering og dobbelderivering, Lagrange, Elastisiteter mm.

Om noen hadde loggført antall timer i mitt liv jeg har brukt på dette, ville personen sittet med en rimelig tjukk bok.

Ut over det kan jeg og si at jeg aldri har skylt på mine lærere, eller forelesere!

Jeg sliter med den dypere/mer avanserte mattematikken, det har jeg gjort så lenge jeg har hatt det, men å kalle slike som meg lat/ikke villig til å legge ned en innsats, synes jeg rett og slett er rimelig på viddene, nesten frekt.

Det finnes oss som rett og slett ikke er mattepersoner, kan vi det grunnleggende, ja! Har vi problemer med det mer avanserte, absolutt! Er vi late? Nei!

Etter å ha lest blogginnlegget ditt, viser det for meg at du har lagt en generalisering på oss alle, uavhengig av situasjon, og det er ikke noe mer greit her, enn i noen annen debatt.

Hilsen fra en som har kjempet seg igjennom det som en del av min pågående masterutdanning i Økonomi og Strategi (Ja, det finnes mye mer innen den utdanningsretningen enn ren dypere regning). Og ja, jeg tviler på så veldig mange late/giddaløse mennesker klarer å gjennomføre en master uavhengig av studium. En bachelor og, sånn at det er sagt.

Andreas

28.06.2016 kl.03:46

Jeg tror jeg var den lateste i min klasse, men fikk 5 i matte. Er vel mere at det er det eneste faget som har faglig dømming, og ikke bare hvor mye du smisker med læreren..

Goggen

28.06.2016 kl.14:57

La oss først slå fast at norske elever i utgangspunktet ikke har dårligere evner enn andre lands elever til å gjøre det bra i matte. Det finnes IQ-beregninger som heller viser det motsatte, selv om en skal være forsiktig med å trekke frem den slags. Min erfaring er at de fleste elever kan klare minst en firer i matte, hvis de jobber med faget. Det finnes selvfølgelig unntak, men debatten blir unyansert når det er erfaringene til denne gruppen som trekkes frem og legger premissene for debatten. Alle teller, men de med dårlige erfaringer/manglende evner representerer ikke det store flertallet. For den gjennomsnittlige elev er ikke matte så komplisert som noen skal ha det til. Det handler i stor grad om mengdetrening og hard arbeidsinnsats. De er ikke alle som er disiplinerte nok til det. Vi ser det daglig i skolen. De som ikke har de beste forutsetninger, men som jobber disiplinert med faget klarer en femmer. De som ikke legger ned nødvendig arbeidsinnsats, men har de samme forutsetninger, oppnår karakterer som ligger både en og to enheter lavere på skalaen. Tilslutt har vi noen få som ikke forstår/ikke har evner, men de utgjør en forsvinnende liten del av elevene. Det er selvsagt at vi skal ta vare på de, men det er ikke her årsaken til norske elevers generelt "dårlige" mattekunnskaper ligger.

Samfunnet er nok matte-fiendtlig, fordi alt skal løses med en "Quick Fix". Det fungerer dårlig i matematikk, faget krever hard og systematisk jobbing. Mon tro det vil forandre seg når oljealderen er over, og vi kanskje må jobbe hardere for å lykkes.

tomm1st

28.06.2016 kl.18:54

Dette er et sammensatt og svært interessant spørsmål, og selv om jeg er enig i det som skrives, og i virkeligheten også enig med alle som har kommentert (siden man poengterer forskjellige ting) vil jeg gjerne dele mine refleksjoner.

Min erfaring er at forståelsen og sansen for matematikk delvis kan sammenlignes med musikalsk gehør; altså evnen til å skille lyder/toner fra hverandre basert på frekvensen. De som har godt matemamtisk gehør; i e som veldig intuitivt forstår tallverdier og de matematiske operasjonene, vil ofte kunne lære seg barne- og ungdomsskolematematikk uten å jobbe mye med stoffet og vil kunne fremstå som "late genier". På vidergående- og høyere nivå, må nok gehøret nærme seg det som kalles absolutt i musikken, hvis man fortsatt skal klare seg bra bare på talent/gehør.

Likevel er det stor forskjell på musikalsk gehør og det jeg kaller matematisk gehør. Det blir påstått, og sikkert med rette, at musikalsk gehør ikke kan læres. Dette er naturlig siden det kun dreier seg om lyd som når øret, og som så sendes som et signal til lydsenteret i hjernen. Hvis man der ikke klarer å skille lydene, blir det vanskelig å "forklare" hvordan man skal gjøre det. I matematikken derimot, har en god lærer en rekke muligheter/metoder tilgjengelig for å få en elev til å forstå. Som du skriver i forrige blogginnlegg Vibeke, mente en stor pedagog at et tema generelt skulle kunne læres bort på fem ulike måter. For at tiden en bruker på matematikk skal bli effektiv, kan man altså ikke slite med "gehøret" for det man skal lære seg. Da blir man stående på samme stedet, som å løpe på en tredemølle. Her kommer lærerens kvalitet i høyeste grad inn, selv om en også på dette feltet kan være sin egen lærer og ved å lese matteboka mange nok ganger kanskje ved egen hjelp kan få den "aha-opplevelsen" som er nødvendig for å kunne gå videre med stoffet for innøving og repetering.

Siden matematikk krever "gehør" er det et fag som lett skaper frustrasjon og utålmodighet både hos elever og lærere. En rekke elever opplever at de generelt er flinke på skolen men at de sliter med matematikk. Da blir det lett til at man skylder på læreren eller begynner å påstå at matematikk er et unødvendig eller overvurdert fag. Men hvis en matematikklærer ikke har den nødvendinge kompetansen, vil også vedkommende lett miste tålmodigheten med elever som trenger ekstra hjelp og henfalle til å kun bruke tiden på dem som tar stoffet lett.

Det er svært interessant det Lulla skriver om hvordan russerne underviser i matematikk. Jeg husker jeg undret meg over noe en stor matematiker som ble intervjuet på fjernsyn sa; at russiske matematikere typisk viste dristighet i sitt arbeide. For meg fremsto det litt rart da matematiske ting må bevises og enten er korrekt eller ikke, men nå skjønner jeg lettere hvordan uttalelsen skulle forstås.

Vi trenger dyktige matematikklærere -- og -lærerinner! :-) og man må stadig søke bedre og flere måter å undervise i dette etter min mening fantastiske faget. Veldig mye i tilværelsen dreier seg om størrelser, og det er graden av matematisk forståelse en har som avgjør i hvilken grad en forstår slike verdier.

Helene

01.07.2016 kl.00:56

Jeg er glad jeg, som en A-student i bl.a. matte, statistikk, og økonometri, ikke dømmes i humanoria og samfunnsvitenskap slik du later å dømme innen realfag.

Dette er nemlig fag jeg ikke alltid er like flink i. Fagene passer ikke min analytiske og logiske hjerne, der den suger etter konsise, raske, og sanne løsninger.

Jeg kommer til kort i ting som foregår i word fremfor excel.

Vi er forskjellige.

09.07.2016 kl.09:59

Har lærevansker og dyskalkuli som jeg ble utredet for flere ganger fordi skolen aldri fikk til å hjelpe i særlig grad med få unntak av noen lærere. Tok en utredning før videregående og viste seg at til tross for diagnosene og mattevegring så hadde jeg kunnskapen som forventet av alderen men at problemet lå i at kunnskapen ikke kom frem nok på papiret på en måte man ønsker det målbart i en skoleprøve pga dyskalkui og mattevegring.

Med uttalelser og anbefalinger fra ekspertene så skulle jeg få støtteundervisning i matematikk på videregående i tillegg til utvidet tid på eksamener.

Hva skjedde i praksis? Fikk bare utvidet tid på eksamener. Jeg og foreldre klaget inn til skolen og fikk beskjed om at de ikke hadde fått papirene tilsendt fra ungdomsskolen. Men skolen hadde sendt dem og denne gangen sendte de på ny og jeg leverte en kopi ved hånd til rådgiveren på videregående.

Hva skjedde? Ingenting og gjentakende bortforklaringer. På slutten av siste året dukket rådgiveren opp i en time og sa "du skulle ha støtteundervisning/støttelærer i matte du?!"

Mitt svar "Ja, det stemmer! Men det er litt seint nå tror du ikke?"

kjøkkenbatteri

25.07.2016 kl.13:59

interessant lesning :)

kristian 9b

21.03.2017 kl.20:35

fy faen jeg jobber drit hardt med matte får 3 uansett hva faen vil du, det er dritt dårlig gjordt å si det der, hvis pappa leser dette kommer han til å tro på dette bullshittet

Mattedama

20.07.2017 kl.23:32

kristian 9b: Fortell meg hvordan du jobber, så kanskje jeg kan komme med en plan som gir deg bedre resultater. Det kan være måten du jobber på etc som kan være problemet. Hvor mange timer i uken i tillegg til skoleundervisningen jobber du med matte? Kommer du inn i konsentrasjon eller blir det mye sosiale medier? Hvor sitter du med lekser? Når begynte du å falle av; hvilket klassetrinn? Har du kontroll på gangetabellen, brøkregning og likninger? Om du ikke vil skrive informasjonen her, så send en e-post til post@houseofmath.no med ATTN: Vibeke

Skriv en ny kommentar

hits